[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

21.06.00 kl. 2015 - Verdal

Klokka tikker mot kvart over åtte og sommerfuglene raser rundt i magen i det jeg ser toget krype fremover mot oss. Thomas og jeg er endelig på vei ut i Europa etter mange års drømmereising. Som fattige studenter må vi nøye oss med trange, harde og dyre NSB-sitteplasser. Vi kunne fått sovekupe, men dårlig planlegging førte til at vi ikke kjøpte billetten før i går. Dessuten visste vi ikke at den ikke gjaldt innenfor Norges grenser. Etter flere timers pruting klarte vi å prute ned billettprisen med 50 %, men reisebudsjettet er allerede sprengt. Dette lover ikke godt.

22.06.00 kl 0700 - Oslo

Terje og Torstein hoppet på toget på Hamar, men jeg var på nippet til å kaste de av igjen da det viste seg at de ikke hadde smurt frokost til oss. Da vi ankom Oslo Sentralstasjon var vi (jeg og Thomas) relativt utsultet og trøtte allerede, men vi stampet oss vei mot billettluken i stedet for å storme inn på McDonald’s. Terje og Torstein hadde ikke kjøpt billetter til Kornsjø, og panikken begynte å toppe seg idet vi ser at toget vårt videre til Sverige faretruende nærmer seg toppen av lystavlen. Lang kø foran billettluken var det siste vi ønsket oss. Vi godpratet oss fremover i køen, kun for å møte en dum blondine som fortalte oss at utenlandsbilletter kun fås kjøp i utenlandsavdelingen. "Men svarte faen da kjerring! Jeg skal ikke ha utenlandsbilletter, men to billetter til Kornsjø til 50 % som interrailbilletten vår stadfester at vi har krav på!" "He!?" svarer dama?? En av oss må tydeligvis ikke hatt bra nok oppsyn med bagasjen: for en av oss hadde tatt med seg Murphy. Etter mye om og men fikk vi tak i en mann bak skranken som kunne redde dama fra den sikre død. Det var tre minutter til toget vårt skulle gå og vi hadde ennå ikke fått de billettene vi så sårt trengte. Mannen fikset billetter i ekspressfart og det er et ord jeg gjerne bruker igjen for å beskrive tempoet vi hadde på vei mot plattform 14. Geir Moen ville vært misunnelig på oss der vi sprang gjennom adgangshallen med stor sekk på halv fire og en tre fire bæreposer i hver hånd. Vi hoppet på toget idet konduktøren blåste i fløyta, og vi kjente dørene slå igjen bak oss. Malmø: here we come!

Svenska Järnvegar fraktet oss i første omgang til Göteborg, hvor jakten på mat begynte. Alt vi fant var en sliten MacDonalds, som slett ikke var et dårlig valg. Terje måtte selvfølgelig være eksentrisk og kjøpte en "fransk pølse", som bare rant over og sølte over hele han.

Kl 1540 fortsatte turen mot Malmø. (Kommentar fra Terje idet vi kommer inn i vogna og ser at det er lite plasser: "Vi må skynde oss å sette oss før det kommer noen gamle damer og tar alle plassene"). Videre planlegging dreide seg om hvorvidt vi måtte reise om København og Hamburg eller om det fantes en snarvei. Det skal legges til at vi ikke akkurat hadde planlagt turen i detalj. Etter å ha studert kart og rutetabeller fant vi ut at vi kunne reise til Trelleborg og ta ferga over til Sassnitz og videre til Berlin. Lykken var stor over å ha spart et reisedøgn på snarveien. Vi gikk selvfølgelig glipp av København, men jakten på øl i Malmø gjorde til at vi glemte det raskt.

22.06.00 kl 18.52 - Malmø

Vi hadde tre timer å drepe før nattoget gikk videre. Vi oppsøkte torget midt i sentrum hvor stemningen var enorm. Storskjerm med sendinger fra OL, himmelsk masse lettkledde damer og utømmelige mengder med øl gjorde ventetiden kort. Ideen om å lage en øltest gjennom Europa ble født, men døde raskt da det ble for mye øl.

Endelig hadde vi fikset oss sovevogn. Ganske slappe slengte vi oss til køys og drømmen om et par timer på øye ble realisert. Vi ble liggende å fantasere om hvor kult dette skulle bli - helt til vi møtte "Preben på toget". Preben var en høyrøstet danske som hadde foretatt denne turen 100-vis av ganger. Det vil si fra Malmø til Berlin. Han var nå på vei til jobb eller noe sånt. Jeg husker ikke helt. Uansett, vi sovnet midt i historiene hans, men det ble ikke mye sammenhengende søvn av den grunn. Vi våknet opp flere ganger på turen over havet på grunn av ekstremt dårlig luft nede i lasterommet på båten.

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

23.06.00 kl 0600 - Berlin

Småslitne ankom vi Berlin hvor jakten på bosted begynte. "The Budget guide to Europa" førte oss (og mange andre) til Jugendgästhause Zoo. Her måtte vi vente et par timer før "Horemamma Helga" nektet å gi oss et rom. Det var visst fullt. Som om hun ikke visste det da vi ankom. Enda mer sultne og slitne skulle vi prøve et av stedene som sto litt lengre ned på lista over steder og bo - i den tro at det var en unik ide som ingen andre hadde tenkt på. Jugendgästhause Central ble vår redning. "Snille Hans" gav oss et åttemannsrom, sammen med "Speedy Gonzales" (fra Brasil), "Åke fra Seattle" (amerikaner med svenske røtter) og "Hong Kong" (to kinesere fra USA). Etter å ha "pakket ut" la vi turen inn til Berlin sentrum for å finne noe å spise.

Hvis du nå kan lukke øynene for et lite øyeblikk og tenke tilbake på de filmsekvensene du ser på tv når kjærestepar tilbringer hele dagen sammen - slik var dagen vår også: 4 gutter som traver rundt i Berlin Zoologische Garten-området og tar en masse arrangerte bilder foran kjente bygninger, spiser dönerkebab fra en sliten og skitten bule på gata og gjør narr av alle turistene og shopper til mannen med ljåen kommer for å ta oss. To stk discman av type SONY og et APS-kamera av typen CANON ble handlet inn. Jeg vil anslå at vi tilbakela 140 km den dagen.

Etter å ha konstatert at spriten på Shell var billigere enn vannet i springen, gikk vi ut for å finne noe å spise til middag. Kebaben fra tidligere på dagen hadde ikke satt nevneverdige spor av metthet. Vi gikk i alle fall forbi tre gode nok restauranter før vi endelig fant noe som demokratiet ble enige om. Akkurat hva jeg spiste husker jeg ikke, men at vi fikk Sambuca "on the house" etterpå husker jeg. En nydelig skikk som restauranter snarest bør innføre her hjemme i Norge også. Klokken nærmet seg lovlig sent og jeg lengtet hjem til senga mi. At jeg måtte nøye meg med en sliten, svært godt brukt, knirkete og ikke helt rent Jugendseng gjorde ikke så mye. Trøtt var jeg uansett. Da vi kom frem til Central, kom vi selvfølgelig midt i mellom åpningstidene. Det er ingen av gjestene som har nøkkel til hoveddøren, slik at døren blir åpnet av nattevakten med jevne mellomrom. Vi var pent nødt til å vente de ti minuttene det var til neste gang. Utålmodige som vi var fikk vi en av de andre gjestene til å åpne for oss. Da vi kom inn var det en masse folk som vandret rundt i hvite og lysegrønne legefrakker og var våkne hele natten. Jugendgästhause Central må tidligere ha vært et mentalsykehus, og vi slo oss egentlig til rette med den teorien selv om var rene spekulasjoner. "Den sjette sansen" blir tegnefilm i forhold.

24.06.00 kl formiddag - Berlin

Thomas og Torstein på Tor Endresens Brandenburger Tor (med den russiske ambassaden i bakgrunnen) - hvor vi spiste en heltysk bratwurst med rekordsterk sennep, mens vi sto å så noen som sultestreiket. Jeg tror muligens vi var på tysk tv også, i og med at de var der og filmet sultestreiken.

Vi var også i Zoologische Garten - hvor vi fikk se løveparing og slitne pandabjørner. I tillegg var vi vitner til en narkoleveranse. Midt inne i parken blant småbarn og papegøyer fikk vi øye på to stykk Hells Angels-typer. Den ene var lederen for hele Berlinerbanden og den andre var sikkert livvakten hans. Uansett - de gikk rundt i parken bærende på en liten sort bag og kikket på alle de søte små dyrene. Plutselig gikk de rundt på baksiden et av burene og borte ble de. Vi fantasert om hvor kult det ville vært å rappe den bagen - og hvor høy skuddpremie det ville være på oss etterpå.

Thomas foran Reichtag - som selvfølgelig var under oppussing, men den milelange køen fristet ikke uansett. Vi hadde dessuten andre planer for dagen. Vi skulle rive med oss store biter av Berlinmuren og selge de her hjemme i Norge på svartebørsen. Norske investorer kjøper opp biter av muren for 300.- grammet og selger det til japanske helsekostbutikker for det dobbelte. Det er i alle fall noe jeg har hørt.

Thomas foran Berlinmuren - vi spaserte oppover den 2 km lange biten av muren som er igjen. Torstein skulle selvfølgelig ha med seg en bit av muren hjem og tok frem Gyverkniven sin og hakket løs noen biter. Like etter muren passerte vi et østtysk fengsel som hadde store høye piper - som sikkert ikke bare hadde blitt brukt til oppvarning.

Kvelden nærmet seg med stormskritt og vi gjorde oss klare til å ta Berlin med pomp og prakt. Vi fikset oss et lite hemmelig vorspiel på rommet, da det egentlig ikke var tillatt med alkohol på rommene. Vi kapret en taxi senere på kvelden og bad sjåføren kjøre oss til byens hotteste sted. Godt at Terje snakket tysk, for ellers kunne vi jo havne på en luguber pub ett helt annet sted. Sjåføren stoppet utenfor et diskotek og de andre rusher inn. Jeg må derimot ta ut noen tyske penger og leter febrilsk etter en minibank - som jeg med sikkerhet kan si at det ikke finnes i Berlin. Det er svært lite av dem i alle fall. Jeg tramper opp og ned gaten men finner ikke den jævla automaten. Hva skal en nordmann gjøre? Jeg stikker til diskostedet og Torstein kommer endelig ut for å lete etter meg. Jeg låner noen D-mark av han og kommer meg inn - til det som viser seg å være et 80-talls party med bare gamlinger.

Vi rusler ut og oppover gaten og blir stoppet av en mann utenfor et mer suspekt sted. Vi skjønner tegninga, men blir enige om bare-se-ikke-røre. Mannen låser opp døra og vi stiger inn. Det første vi møter er et lite intimt dansegulv med noen stoler plassert i en singel rad foran. Lenger inn sitter en åtte ti damer mer eller mindre nakne. Kun et fåtall plagg skjuler kroppens herligheter. Vi bestiller en øl hver og en dame ankommer lett pyntelig opp på siden av hver av oss. På tide å tenke med det riktige hodet og spille turist. Forslaget fra damene om å spandere en flaske champagne på de, og få et lite privat dansenummer på det lille intime dansegulvet faller i fisk da flasken (0,33 l) koster over 500 i norske kroner. "Wir haben keine geld, unt loven och kommen tilbake wand wir geld haben", ramler ut av kjeften idet vi forlater stedet vel vitende om at det ikke finnes en minibank i fem mils omkrets.

Friske og opplagte begir vi oss av sted til neste utested. Av noen damer vi stopper på gaten får vi vite at det finnes et megasted litt i utkanten av byen. En taxi tilkalles. På veien dit ser vi blinkende lys i femte etasje på et kontoliknende bygg og fleiper med at vi kan krasje det partyet. Like etter stopper taxien opp foran Hells Angels sitt partysted, og siden vi ikke har med oss nok dop stikker vi derifra i stor fart. Vi passerer kort tid etter det stedet vi snakket om å krasje og ideen dukker opp på ny. Nå kan det bare bli bedre tenker vi og stormer frem mot billettmannen. Vi kjøper billetter og småspringer opp trappen. I fjerde etasje støter vi på en garderobemann i kvinneklær, stusser litt på det men tenker ikke særlig på det - ennå. Vel oppe i femte etasje er det utrolig lite damer, men desto flere menn i lakk og lær. De skuler på oss der vi bråsnur i øverste trappetrinn. Vi sprinter ned og ut og kan bare konstatere at dagen har vært svært innholdsrik og interessant.

25.06.00 kl tidlig - Berlin

Våkner opp med en liten anelse hangover og fryktelig vondt i halsen. På tide å oppsøke en lege - og Hans ordner med en veibeskrivelse til meg: Ta U-bahn til Landungsbrücke og spør videre derfra. Etter å ha spurt oss frem entrer vi "das krankenshaus". Terje blir med opp som tolk men det viser seg å være unødvendig. De snakker jo faktisk engelsk her. Planen er at vi i dag skal dra på Perl Jam konsert i utkanten av byen. Så vi blir enige om at de tre andre skal dra og kjøpe billetter og hente meg etterpå. Vi hadde selvfølgelig bestilt billetter på forhånd, men de kom aldri før vi reiste. Etter å ha ringt hjem fikk vi vite at billettene hadde kommet. Et par dager etter vår avreise. Svartebørsbilletter ble da eneste utvei.

Mens jeg sitter oppe i venterommet og fyller ut skjemaet mitt, oppdager jeg en eldre dame (ca 50 år) som kommer gående nedover gangen. Hun har med seg et stativ som det henger en pose i, og en slange fra posen og inn i armen hennes. Damen setter seg ned ved siden av meg. Det hele minner meg om en scene fra Chicago Hope. Etter en stund begynner innholdet i posen å gå mot slutten og jeg ser at dama blir mer og mer fortvilet. "Hva faen skal jeg gjøre nå da?", tenker hun sikkert. Jeg vurderer om jeg skal hjelpe henne, men mine tyske gloser ville nok skremme livet av henne. "Snell snell" og "raus" ville nok ikke hjelpe stort her. "An auf hinter in neben unter vor zwichen" ville nok heller ikke akkurat fylle opp posen hennes. Anyway - det blir min tur og jeg forsvinner inn på legekontoret. Hopper opp i en gynekologstol og sprer beina - errr, kjeften mener jeg. Legen er akkurat like flink i engelsk som jeg er i tysk, noe som virker svært beroligende på meg. Takke fanden for at "Sykesøster Anne" er ei snerten snelle. Legen roter ned i kjeften på meg og skriver ut en resept på noe friske saker, og sier at det vil gå over om en fem seks dager. Men først vil han ha betaling. "Hva i svarte faen", tenker jeg der jeg sitter deg uten en faens D-mark. Men det er da alle erfarne interrailere drar opp det lille hvite arket som de har fått av trygdekontoret. E-111 kom godt med og siden har jeg ikke hørt noe fra noen.

Jeg rusler ned til ankomsthallen og venter å finne tre kompiser med billetter til Perl Jam. Men nei da - de er ikke å finne i mils omkrets. Ikke har jeg med meg mobilen heller. Så jeg rusler nedover gaten og finner det søndagsåpne apoteket og hamstrer inn medisinen som legen har beordret utskrevet til meg. Rusler tilbake til ankomsthallen og blir sittende å vente og vente og vente og vente og vente. Mens jeg sitter der og venter kommer det en sykepleier bort til resepsjonen. Han kommer leiende på en svært gammel dame. Hun har kjolen sin i hånda og en diger bleie hengende ut av trusa si. Sykepleieren leier henne bort mot der jeg sitter og plasserer henne ned på et ledig sete. Der blir hun sittende å mumle for seg selv mens sykepleieren går sin vei. Etter en stund ser jeg en taxi komme opp foran inngangen som blir stående der en god stund. Plutselig bryter dama stille ut ordet "taxi". Jeg regner med at hun vil komme til å trenge hjelp, så jeg går bort og støtter henne mot taxien. Å ta i henne var som å ta tak i en søkkvåt avis; tynn og svært skjør. Hun geleides inn i taxien av taxisjåføren, men taxien blir stående enda god stund. Sykepleieren kommer tilbake og oppdager (tydelig forskremt) at dama ikke lenger sitter i stolen han plasserte henne i. Han stormer mot resepsjonisten som sitter forskanset bak skranken sin. Han peker på meg og de stormer ut døra begge to. Resepsjonisten kaster seg foran taxien akkurat i det den skal til å kjøre. De får dratt ut dama og bærer henne inn igjen. De forsvinner så ut av mitt åsyn bortover gangen. Jeg prøver å gjemme meg der jeg sitter, mens jeg tenker i mitt stille sinn: "tenk om dama prøvde å rømme?". Jeg kunne blitt medskyldig i et fluktforsøk. Jeg smiler pent og finner ut at jeg ikke kan sitte der hele dagen. Idet jeg rusler ut av inngangen ser jeg at den eldre dama med stativet også er i livet. Hun har fått fylt opp posen sin igjen. Lykkelig og fornøyd tar jeg U-bahn tilbake til Central.

Tilbake på Central står jeg fortsatt alene uten mine kompiser. Jeg finner en beskjed på telefonen om at de hadde blitt en smule forsinket og var nå på vei til sykehuset. Jeg ringer de opp og forklarer de situasjonen. Den bekreftet også deres versjon da de ikke kunne finne meg på sykehuset. De ville være i min posisjon om ca en halv time. Da de kom var de uten billetter. Årsak: avstanden mellom punktene på S-bahn-kartet samsvarte tydeligvis ikke med virkeligheten. Det som skulle vise seg å være en liten tur viste seg å være langt ute på landet. Når de endelig ankom konsertstedet var det en meget lang kø som ventet de. Murphy hadde nok en gang slått til. Begrepet Murphys utvidede ble skapt: "Alt som kan gå galt vil gå galt på verst tenkelige tidspunkt og med verst tenkelige resultat. Og skulle det mot formodning vise seg at det går bra, vil det med tiden vise seg at det hadde vært bedre om det gikk galt"!

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

25.06.00 kl 2030 - Den Tsjekkiske grensen

Vi har etter hvert funnet ut at tre dager i Berlin var nok. Vi sitter nå på toget til Praha og prøver å ikke kjede oss. Plutselig kommer det høylytt roping og skriking fra en sint og frustrert franskmann med en liten unge på armen. Ungen hyler og franskmannen prøver ikke akkurat og roe ned ungen. Han bruker ungen mer som et skjold foran seg, mens han løper nedover vognen og forsvinner inn i den neste etterfulgt av 3 politimenn med hver sin pistol godt forankret på hofta.. Franskmannen kommer tilbake og vi kan oppfatte ordene "pass" og "familie" før han forsvinner inn i den vognen han kom fra i utgangspunktet. Sekunder før denne situasjonen hadde jeg lest at enhver som vil inn i Tsjekkia må ha pass, uansett alder. Trekk linjene selv. Etter kort tid ser vi franskmannen komme gående utenfor toget med både barn og kofferter slepende etter seg - tett omslynget av fem seks politimenn.

Toget fortsetter og vi kommer i snakk med fire amerikanere med navn T.R, Tom, Sully og Andrew. De hadde under sekvensen med franskmannen snakket med et par som kunne fransk. De kunne fortelle oss at franskmannen ropte ut at han skulle dø om tre dager og at han derfor måtte slippe inn i landet. Forstå det den som kan.

25.06.00 kl sent på kvelden - Praha

Vi hadde i utgangspunktet planlagt samme taktikk som i Berlin med tanke på overnatting: vandre fra sted til sted til noen ville ta imot oss. Men etter at vi møtte amerikanerne ble vi enige om at vi skulle slå følge med de til det hotellet de skulle bo på. På veien dit kom vi til å nevne Perl Jam episoden, som satte en støkk i de. Det viste seg at de også hadde bodd på Jugendgästhause Central i samme periode som oss. T.R`s søster var gift med Eddie Wedder!! Hadde vi møtt amerikanerne en dag tidligere kunne de ha skaffet oss backstagepass! Damn you Murphy!!

Vi ankom Unitas (hotellet) var det selvfølgelig fullt. Men etter mye frem og tilbake klarte innehaveren å skaffe oss et rom. Og vi fikk det utrolig billig også. Unitas har tidligere vært et fengsel og noen av rommene har faktisk de originale sengene og dørene som var i fengslet. Hotellmanageren har selv vært "gjest" i fengslet, som var et tortur og forhørsfengsel.

Syv av oss dro ut for en øl på Al Capone`s som ligger et par kvartaler ned i gata. På Al Capone`s koster 7 halvlitere og 7 Tequilashot 560 Chz. Det ble en del slike runder før vi kom oss i seng. Eller - seng var det kun en av oss som fikk. Rommet vårt på Unitas var et etmannsrom, og vi var fire.

26.06.00 kl tidlig på dagen - Praha

Tidlig neste morgen var det på tide å komme seg ut og finne et nytt overnattingssted. "Budget Guide to Europe" guidet oss frem i jungelen av slitne backpackerhotell og trange gater. Da vi endelig fant oss et sted, var vi så utslitte og trøtte alle sammen at vi måtte ta igjen litt av det tapte. Etter et par timer på øye dro vi ut får å møte våre amerikanske venner. Vi endte opp på Club Jaguar - Prahas beste strippeklubb. Say no more! Etter å ha studert engler i noen timer og brukt noen tsjekkiske penger på lårdans, var det på tide å flytte på liket. Fortsatt i sjokk over at disse pene jentene hadde tilbydd en av gjestene noe mer enn en låsdans på toalettet, dro vi til en slags pub som amerikanerne hadde hørt skulle være bra. Puben viste seg å være et helt ok sted. Vi møtte "Pietr" som introduserte oss for absint. Absint er forbudt i de fleste europeiske land, dvs. den originale absinten. Den du får kjøpt på taxfree i utlandet inneholder ikke alle de kule stoffene. Trikset med absint er at du ikke må drikke så mye av den. Den består av 80 % ren sprit, men du skulle ikke tro at den var sterkere en vanlig vin. Den har en blålig farge og den skal brenne når du heller den i deg. Det ble et par slike. Etter litt sjekking med de lokale jentene begynte de andre og syte litt. Tydeligvis var ikke dette stedet for dem. Jeg, Terje og Pietr dro imidlertid videre. Han skulle vise oss en bar som hadde bedre show enn Club Jaguar. Det skulle vise seg at Pietr hadde andre planer i tankene. Pietr var nemlig en typisk tsjekkisk homofil gutt med sans for blonde skandinaver i nye og ukjente byer. Etter å ha blitt lurt med rundt i Prahas gater i kryss og tvers, opp og ned kom vi da endelig frem til baren. Pietr som hadde fått en avvisning som selv mor hadde vært stolt av, forsvant raskere enn taklyset på et en one-night stand. Terje og jeg klarte omsider og finne frem til scenen og slo oss til ro med en pils i hver hånd. Men showet skulle vise seg å være verre en et strippeshow med kvinnegruppa Ottar. Da vi så oss rundt, kunne vi observere en masse gamle gubber som satt og smårunket rundt scenen. Vi slengte i oss pilsen på en to tre og forsvant derifra. Etter en del frem og tilbake ble vi enige om å komme oss tilbake til hotellet. Problemet var bare: hvor i helvete var vi? Etter mye klatring over gjerder, frem og tilbake i trange ukjente gater kom vi da oss endelig på rett spor. Kvelden endte kl 0430 på morgenen etter å ha konstatert at det hadde da vært en fin dag tross alt.

27.06.00 kl formiddag - Praha

Sightseeing på Karlsbroen, Torget med den astronomiske klokka og St.Vitus-katedralen. Må bare oppleves. Ideen om å lage et "bankebilde" ble også født. Planen var som følger: vi skulle lett og ledig vise frem lommebøker og fotoapparat til alle forbipasserende i håp om at noen ville komme og rappe de. Jakten på tyven skulle så opptas og vi skulle få forbipasserende til å ta bilde av oss idet vi banket tyven. Deretter skulle den samme forbipasserende ta bilde av oss mens vi holdt tyven etter føttene som bevis på fangsten. Omtrent som dette!

Senere på kvelden tok vi inn på en lokal restaurant for å spise noe annet enn burger og pommes frites. Vi fant et nydelig og flott sted med litt klasse. Jeg og Thomas bestilte oss noe som var en tsjekkisk spesialitet. Fire typer kjøtt på samme tallerken med poteter og grønnsaker til. To av kjøttypene vet jeg var gris og ku. Men hva de andre to typene var har jeg ingen anelse om, og jeg tror ikke jeg vil vite det heller. Det smakte ikke godt. Seigt og vondt smakte de. Etter maten tok vi turen til Club Jaguar igjen, hvorpå vi selvfølgelig påtraff amerikanerne. Vi ble ikke så lenge denne gangen. Vi skulle nemlig inn på et av Prahas beste utesteder. Utestedet ligger i kjelleren i det ene brohodet på Karlsbroen. Fire etasjer med alt fra bar til hyper techno disco til chilloutroom. Dette stedet får du prøve ut selv. 

28.06.00 kl tidlig - Praha

Våknet opp med en helvetes hangover og sløvet hele dagen. Dårlig luft, lite søvn og alt for mye alkohol gjorde til at dagen ble unnagjort i sløvt tempo. Litt shopping ble det allikevel tid til... Vi skulle dessuten reise videre og billetter måtte ordnes. Men du skal være oppmerksom på en ting: Praha har to store togstasjoner og du bør sjekke ut hvem av dem du skal reise fra. Det tar litt tid å forflytte seg fra den en til den andre. Vi skulle videre til Budapest og valgte feil. Dama vi kjøpte billettene av prøvde å forklare at vi måtte til den andre, men hennes engelsk var like dårlig som min tsjekkisk. Det tok dermed litt tid før vi fikk ordnet opp i sakene. Men vi hadde god tid og trengte ikke å stresse nevneverdig. Etterpå at billettene var kjøpt inn ble vi liggende på en benk utenfor og sløve i sola. Vi så sikkert ut som noen ordentlige uteliggere der vi lå henslengt på benken og i gresset. Tips: reiser dere flere sammen må alltid en av dere være våken slik at han kan passe på utstyr og kropp. Men hver vår bærepose og litt mat i hånden ble vi kontaktet av det lokale nazipolitiet. Vi måtte da skjønne at vi ikke kunne ligge her. Vi var pinlig nødt til å fremvise legitimasjon for å dokumentere at vi ikke var uteliggere, men nordmenn på tur. Tips: alltid ha passet hengende rundt halsen. Det er det eneste som er gyldig legitimasjon for oss nordmenn. Vel - relativt uthvilt fikk vi hentet bagasjen og hoppet på toget. Budapest neste.

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

29.06.00 kl 0830 - Budapest

På toget havnet vi sammen med en "Taiwandame" med navn Hsu Chi-fen. Hun sov i samme sovekupe som oss på vei inn til Budapest, og vi hadde ikke sagt så mange ordene da vi våknet om morgenen før hun tilbød oss å bo hjemme hos henne. Vi nordmenn er ikke vandt til denne typen gjestmildhet, og slo skeptisk til etter en pow-pow. Tips: på denne strekningen blir det ikke mye søvn. Normalt tar konduktøren inn passene til passasjerene hvis toget skal krysse en landegrense i løpet av natten. Men på denne strekningen blir ikke dette gjort, da toget passerer flere grenser. Toget kjører nemlig innom Slovakia., og på hver grenseovergang blir du vekket opp for passkontroll. Mellom Tsjekkia og Slovakia og mellom Slovakia og Ungarn. Det skulle vise seg at Hsu var med i en slags omreisende trupp av dansere, turnere og andre performere. De reise rundt omkring i store deler av verden og var med på ulike show. Hun tok stadig inn gjester som kunne bo hos henne, men selv var hun neste aldri hjemme. Det viste seg at hun bodde i sigøynerdelen av Budapest i en liten bakgård. Vi følte oss ikke helt trygge der vi kom inn med nye ryggsekker og moderne vestlige klær. Ikke så dørlåsen betryggende ut heller. Vi følte oss uglesette der i kom inn i bakgården. Men det gikk da bra.

Vi brukte dagen til shopping og sightseeing av Buda - et slott i Budapest og Chainbridge. Absolutt verd en titt. Ved Buda ble vi overfalt av "Gale Ivan" og hans venn "Franco - Den lille fascisten". Vi var i utgangspunktet ikke villig til å ha en guidet tur gjennom slottet, men vi skulle bli med på en betingelse - vi ville ha en kortere tur. Ivan trodde vi mente en billigere tur og dermed var pruterunden i gang. Ivans engelsk var ikke så stødig som han selv ville ha det til, og han skjønte rett og slett ikke at vi ville ha en kortere tur da den originale turen varte nesten 2 timer. Ivan, som ville ha fult betalt for sin guiding, måtte dermed skaffe flere turister. Han fløy rundt for å skaffe flere deltakere, slik at prisen ville synke. Han prøvde å rekruttere en dansk familie, men de avslo. Det endte opp med en rundtur for 4000 florinter. Ivan var en gal til å prate og viste så og si alt som var verdt å vite. Rundt han gikk Franco litt i bakgrunnen. Ivan benyttet mye av tiden til å gjøre narr av Franco og fascistene. Ivan var en underlig, men morsom skrue. Etter guidingen ble vi gående bortover en av gatene på toppen av byen for å finne oss et sted å spise. Ivan hadde anbefalt en rekke restauranter som lå like i nærheten. Men vi fant vi aldri de restaurantene han hadde pekt ut. I stedet havnet vi midt oppe i et bryllup som fant sted i en av de flotte kirkene. Vi måtte selvfølgelig inn å se på kirken. Virkelig flott var den. Men vi var fortsatt sultne, og bestemte oss for å gå for noe mer vestlig.

Vi fant etter hvert CityCenter - ett av Europas største kjøpesenter. Vi kjøpte en stygg fisk til Hsu som takk for gjestfriheten og handlet inn til en solid frokost neste morgen. Vi skulle reise fra Kleti kl 15.28 neste dag.

30.06.00 kl 1525 - Budapest

Hsu så vi nesten ikke i det hele tatt. Hun hadde tilbrakt dagen på ungarsk tv hvor hun hadde først opptrådt, så blitt intervjuet. Hun var vist en b-kjendis i Ungarn. Men hun kom da hjem slik at vi fikk overlatt nøkkelen før vi dro. Vi fikk dessuten overlevert gaven vår. Hun så ikke akkurat begeistret ut, men du verden hvor billig vi hadde bodd. Må prøves.

Avreise mot Wien. Inne på toget var vi ikke helt sikre på hvor vi skulle sitte. Dårlig skilting førte til at vi ble sittende på første klasse i stedet for andre. Etter hvert kom det en "Fjomp med toghatt og stor kalkulator", og krevde at vi skulle betale over 11459 florinter fordi vi satt på "erste klasse". Dette ville ikke vi gå med på siden vi var uviten om klasseinndelingen på toget. Vi kunne gjerne flytte oss, men fjompen insisterte på at vi måtte betale for de usle km vi hadde reiste med "erste kasse". Vi var ikke villig til å betale i utgangspunktet, men skulle ved en evt betaling ha en kvittering. Dette satte fart i fjompen. Kvittering var ikke aktuelt fra hans side. Vi måtte være stille omkring dette temaet og vi skulle få plassreservasjoner på andre klasse til 3000 florinter hvis vi gikk stille og ubemerket. Fallet fra 11000 til 3000 hadde en stopp på 5200 en stund, men ordet kvittering nok engang senket prisen ytterligere. Fjompen fikk sine 3000 og forsvant ut av vårt åsyn og vi fra "erste klasse".

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

30.06.00 kl 1830 - Wien

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss ut av togvogna før vi ble overfalt av "Franc". Franc ønsket å leie ut rommet sitt til oss. Fulle av erfaring fra Budapest slo vi til uten å blunke. Franc geleidet oss hjem til hans leilighet som lå like i nærheten av togstasjonen. Lykkelige over å ikke måtte drasse rundt i byen med store sekker på jakt etter sted å bo gikk vi ut for å handle inn øl. Vi fant oss en dagligvarebutikk rundt hjørnet og fikk handlet inn til forkost neste dag. Egg og bacon på ferskt brød skulle nok få magen på rett kjøl igjen. Etter en nydelig middag på en uterestaurant gikk vi ut for å sjekke livet i sentrum.

Vel ute i Wien sentrum, som var full av unge lykkelige ungdommer og turister, ble vi løpt ned av en mann som delte ut flyers. Han kunne vise oss et ordentlig sted med masse damer og billig øl. Noen østerrikske damer overhørte hans tale og ville ikke at vi skulle bli med flyerduden. Flyerduden ble stående og kjefte på damene mens vi fortsatte dit flyeren beskrev. Vi endte nok en gang opp på strippklubb og øl til 70 NOK stykket. Club Hollywood het stedet. Vi ble ikke her så lenge. En liten tissepause og en pils var nok. Overraskende nok dumpet vi inn i Tom (en av amerikanerne) senere på kvelden og vi havnet nok engang på et sted uten damer - men mye menn. Dette stedet står omtalt i reiselivsbøkene som et hipt og kult sted, men det står ingenting om at det bare er menn der. Vi begynte å bli ganske leie av alle disse strippe- og guttestedene, så vi kom i snakk med noen lokale ungdommer som anbefalte et sted litt utenfor byen. Vi kapret to taxier og ut av byen bar det. Vi stoppet opp utenfor en enorm lagerbygning hvor det sto masse folk utenfor og vi hørte høy musikk. Taxien robbet oss for nesten alle pengene, så vær forsiktig. Stedet heter Funfactory og er en lagerbygning med et digert diskogulv, to mindre intime diskogulv og en litt større pub/restaurant. Hyperstate i Spectrum blir barnemat i forhold. Der ble jeg og Thomas til 0630 om morgenen. Dette stedet anbefales for alle digger techno og høy partyføring. Stedet rommer noen tusen personer, og i følge noen som var der ofte var det nesten alltid fult.

01.07.00 kl 1300 - Wien

Våknet helt fin i kroppen etter noen timer søvn. Vi spiste en bedre frokost bestående av egg og bacon. Himmel så godt det var. Deretter var planen at vi skulle reise ut til Schönnenbaum, som er et slott hvor Frans Joseph og Elisabeth bodde. Frans Joseph eide for øvrig også Buda i Budapest. Området Schönnenbaum er et enormt område med kvadratmeter på kvadratmeter med parker og enorme bygninger, deriblant et slott. Slottet er pakket fult av fint møblement og krystallkroner. Absolutt verd en tur. Som du ser på bildet er det forbudt å trå på plenen. De har til og med en egen vakt som sykler rundt på en stor sykkel og blåser i ei plystrepipe til alle som trår på gresset. Vi tilbrakte flere timer i parkanlegget. Ta gjerne med mat og nyt lunchen ute i det fri. Andre planer for dagen var St. Setphans Chatredal. Det er ei kirke som ligger midt i Wien sentrum. Inne i kirken er det muligheter for å se noen av katabomebene som ligger under kirken.

Jeg og Thomas reiste videre til Venezia den samme kvelden mens Terje og Torstein skulle bli en dag til i Østerrike, for så å reise innom Luxemburg før de tok turen til Italia hvor familien til Torstein hadde leid hus. Om mulig skulle vi møtes igjen i Nice. Slitne, svette og sultne hoppet vi på et tog med retning Venezia, selvfølgelig uten sovevogn og plassreservasjon. 9 timer i røykekupé! Takke fanden for at det satt en meget sexy babe rett ved siden av oss.

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

02.07.00 kl tidlig - Venezia

Jeg var utrolig trøtt da jeg steg ut av vognen i Venezia. Vi hadde svært lite italienske penger på oss og måtte veksle inn masse penger fra ulik valuta, for i det hele tatt å få råd til å gå på dass. Rik på lire kjøpte vi oss billetter til Nice samme kveld. Venezia skulle tas på en dag i et avslappet og rolig tempo. Vi ruslet rundt i Venezia uten egentlig å vite hvor vi var. Dermed unngikk vi de stiene som turistene benyttet. Tips: gjør som oss. Du får alltid med deg severdighetene. Venezia er ikke så stort. Vi gikk innom et lite supermarked og shoppet inn litt drikke og frukt og satte oss ned langs kaia. Der ble vi sittende i flere timer med føttene i vannet. Deretter gikk vi til en av de mange kirkene og vi ble sittende og kikke på folket som travet stressende rundt. Vi havnet til slutt på Markusplassen. Her var vi oppe i tårnet og fikk sett hele Venezia med alle de små øyene rundt. Det var en utrolig avstressende stemning på Markusplassen, og vi sovnet begge to der vi satt rundt kanten. Da vi våknet var det fortsatt mange timer til toget skulle gå. Vibegynte vi å bli sultne og fant oss en kanalrestaurant med flott utsikt og atmosfære. Men det skulle vise seg å bli en skikkelig nedtur. De hadde lite/ingen av de ingrediensene som skulle være i matretten. Servicen var elendig og maten smakte ikke godt. Svindelmat er det verste jeg vet.

I løpet av dagen hadde vi funnet ut at finalen i VM sto for døren og at finalistene var Italia og Frankrike. Det måtte da være noen som hadde satt opp en storskjerm en plass men nei da. Ingenting. Ikke fikk vi sitte på den eneste puben som skulle vise kampen heller. Der var det nemlig reservert. Men ved gondolsentralen hadde de satt opp en liten tv som vi kunne se på. Stemningen var enorm da Italia scoret og like skuffende da franskmennene scoret. Vi fryktet at italienerne kunne komme til å skade oss hvis Frankriket skulle vinne. Thomas og jeg var dessuten franskstøttende og vi gikk vår vei like før slutt. Det var ikke lenge til toget vårt skulle gå. Vi ble sittende og vente på toget utenfor togstasjonen da en rekke elleville franskmenn kom løpende og ropte ut i glede "Viva le France". Bak kom de ikke-fullt-så-glade italienerne og ordkrigen var i gang. Litt av syn. Wouldn`t miss it for the world!

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

03.07.00 kl svært tidlig - Nice

Vel fremme i Nice bestemte vi oss for å prøve et hotell om lå et stykke ned på anbefalingslista til Lonely Planet. Valget falt på Backpackers Hotel, drevet av "Skeive Patrick". Han gav oss et rom som vi kapret rett foran nesa på fire pene damer som vi hadde sett noen minutter tidligere. Men heldigvis var de ikke like stødige på kartlesning som oss, he he.

Nå bar det rett ned på stranda. Nå skulle vi la interrail være interrail - nå gikk vi over i fase to: sydenferie for alle pengene. Vi sovnet selvfølgelig med det resultat det følger - en hud mer sår enn 100 piskeslag etterfulgt av et bad i salt. Tips: stranden er veldig steinete, slik at det lønner seg å kjøpe inn et stråteppe i en av de utallige turistbodene som ligger langs hovedgaten ned til stranden.

Litt ute på kvelden kom jeg i snakk med en gruppe mennesker som faktisk bodde fast på dette hotellet. To av disse var amerikanerne "Todd the mumbler" og "Brian de Palma" Eller Tommy og Tiger`n som vi også kalte de. Resten var også amerikanere som var på den obligatoriske europaturen. De forklarte at å gjøre Europa var like viktig for de som for oss europeere. Kanskje ikke for alle amerikanere, men i alle fall for de med litt vett i toppen. Etter et par timer med meningsutveksling dro vi alle sammen ut for å bade, og klokken var vel rundt midnatt. Gjett om huden min hadde godt av det da - avkjølende deilig middelhav. Aaaaaahhhhhhhh!

04.07.00 kl formiddag - Nice

Vi lå på beachen hele dagen og støtte på Tommy og Tiger`n igjen. Siden det var den amerikanske nasjonaldagen i dag, skulle det arrangeres et mega beachparty for alle som ville komme. Vi var selvfølgelig selvskrevne gjester, og dermed bar det til nærmeste butikk for å handle inn nødvendige varer. Patrick har en NO ALCOHOL POLICY på hotellet sitt, men vi valgte å trosse denne regelen. Vel inne i butikken leter vi forgjeves etter noe å blande i. Alt de har inne i den jævla butikken er jo ost og vin. Greit nok det, men ikke i dag. Så Thomas spør en av de ansatte, og her følger et utdrag av den samtalen. Husk at Thomas sine replikker må leses på gebrokkent engelsk og ekspeditøren sine replikker på gebrokkent engelsk med fransk uttale:

Thomas: "Something to drink!"
Ekspeditør: "Wine?"
Thomas: "No, something to miks in!"
Ekspeditør: "What?"
Thomas: "Juice, cola, sprite?"
Ekspeditør: "What?"
Thomas: "Red Bull?"
Ekspeditør: "NOOOOOOO!!!!!"

Tydeligvis er Red Bull like forbudt i Frankrike som i Norge. Vi endte opp med rom og cola og noen bokser øl. Vel hjemme på rommet sprettes den første ølboksen og festen er i gang. Amerikanerne ønsket å gjøre litt mer stas på dagen og hadde dermed laget til et lite festmåltid. Thomas og jeg takket pent nei til å være med, da de ikke hadde nok mat til å mette to sultne skandinaver. Vi stilnet sulten med øl. Resepsjonsdama likte dårlig vårt brudd på alkoholbestemmelsene og sa vel i fra både to og tre ganger. Til sin ergrelse gjorde vi kun narr av henne. Det endte opp med at hun satte foten ned: NO ALCOHOL - NO HUMOR!! På dette tidspunktet hadde Terje og Torstein ankommet Nice og befant seg på et annet hotell. Siden vi ble nektet å drikke alkohol på dette hotellet bestemte vi oss for å gjøre et lite besøk. Turen gikk med raske steg i retning Torstein og Terje med Tommy uten Tiger`n på slep. Jeg skal ikke referere så mye fra beachpartyet, bortsett fra å si at det var utrolig morsomt. Beachparty er absolutt tingen.

05.07.00 kl grytidlig - Nice

Våkner opp med en aldeles så liten hangover. Jeg går igjennom lommene for å sjekke hvor mye penger som ble brukt kvelden i forveien. Det eneste problemet er jeg ikke kan finne lommeboka. FAEN!!!! Vi kaver oss ut av rommet på jakt etter mat. Stedet hvor beachpartyet var, åpner ikke før ute på ettermiddagen likevel. Dermed er det nytteløst å dra ned dit for å lete. Låner noen penger av Thomas slik at jeg får kjøpt inn litt ost, melk og en lang pariserloff. Ringer samtidig til Bankens Meldingstjeneste og melder VISA-kortet mitt for stålet. For jeg kan jo umulig ha mistet det. Så mye kontroll hadde jeg, tror jeg. Tar ikke sjansen på at noen bruker det i mellomtiden. Får høre at det er 3 andre nordmenn som også har rapportert inn det samme - fra Nice samme dag.

Etter en rask frokost finner jeg ut at det ikke er verd bryet med å være våken. Thomas drar ned på stranda for å slikke mer sol. Dagen drifter av gårde og jeg ligger fortsatt i sengen og spiser litt og sover litt igjen. Sent ute på dagen kommer Patrick inn på rommet fordi han driver å restaurerer balkongen utenfor rommet vårt. I det han passerer sengen bryter han ut på gebrokkent engelsk med fransk uttale: "Your cheese is starting to smell!!". Osten som jeg kjøpte tidligere på dagen har ligget under senga hele tiden, og det er ikke akkurat kjøleskaptemperatur inne på rommet.

VISA-kortet mitt er ikke å oppdrive noe sted, og jeg blir nødt til å leve på Thomas sitt resten av turen. Jeg får overført noen penger til hans konto, og vi er back in buisness.

Utover kvelden bestemmer vi oss for å sjekke ut Old Nice - gamlebyen og livet der. Tips: må prøves. Vi var tydeligvis ikke de eneste som likte oss der. Masse mennesker og et sinnssykt utliv som en skulle ønske vi hadde her hjemme. En fantastisk atmosfære og absolutt et sted å anbefale for romantiske aftener med kjæresten. Vi stakk innom en av de lokale pubene og var heldige. Et jazzband skulle spille live der og vi ble der en stund og koste oss med noen halvlitere.

06.07.00 kl tidlig - Nice

Vi bestemte oss for å reise til Paris i dag. Terje og Torstein som hadde kommet direkte fra Luxemburg skulle bli en dag til for så å dra videre til Roma. Resten av dagen tilbrakte vi på stranda for å skaffe den riktige brunfargen. Middagen ble inntatt i Old Nice hvor vi spiste flatbrød med ost - men de kalte det pizza på regningen.

Vi hadde ønsket å reise med TGV inn til Paris men måtte nøye oss med et lokaltog. Men det skulle vise seg at det var ikke så verst allikevel. Luksustog med aircondition, gratis vann og ordentlig rent sengetøy. Den natten skulle jeg sove godt på tog.

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

07.07.00 kl tidlig - Paris

Våknet opp etter et par timers søvn til en regntung dag i Paris. Det styrtet direkte ned og vi bestemte oss for å reise til Amsterdam samme kveld. Det blåste og regnet som aldri før og vi var opp i Eiffeltårnet i 300 meters høyde i shorts, t-skjorte og en tynn regnjakke. Frokosten besto av en pose M og en cola inne i restauranten på det tredje platået. Jeg lengtet litt hjemover til kjæresten akkurat da. Men vi kunne ikke la denne sjansen gå fra oss når vi først var i Paris. Så vi dro oppover Champs Elysées for å se etter noen kule cafèer, men de var alle stappa fulle av regnvåte turister. Men gjemt i en liten sidegate fant vi oss en cafè. Nå drikker ikke jeg kaffe til vanlig, men følelsen var der likevel. Triumfbuen lå like ved, så i bøtteregnet spurter jeg oppover til og følte atmosfæren, tok et bilde og spurtet nedover mot Thomas igjen. Thomas orket nemlig ikke å bli med helt opp. Vi tok deretter inn på kino for å få varme i de kalde kroppene våre. Valget falt på "Me, myself and Irene" og det var slett ikke et dårlig valg når det kom til stykket. Vi lo så vi grein mens franskmennene så rart på oss. Enten har franskmenn dårlig humor, eller så hadde de tekstet filmen vel dårlig. Thomas og jeg ble enige om det første. Filmen var kanonbra. En dårlig erstatning for alle severdighetene vi skulle ønske vi hadde fått med oss, men dog.

Men det er mer å se i Paris. Louvre og Mona Lisa sto for tur etter kinobesøket. Da vi kom dit hadde de selvfølgelig stengt, men vi fikk da kommet oss innenfor dørene før de kastet oss ut. Turen fortsatte til Notre Damn, hvor vi ble vi stående i kø i over 1,5 time. Vi fikk ikke engang komme inn i selve kirken. Rip off! Vi følte at denne dagen var litt bortkastet, men noe må man spare til neste gang.

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

08.07.00 kl tidlig - Amsterdam

Vi ankommer Amsterdam grytidlig om morgenen. Etter å ha sjekket med kartet finner vi frem til den nederlandske versjonen av Vandrehjemmet, men der er det selvfølgelig fullt. Det viser seg også at alle de andre backpackerhotellene og lavbudsjettstedene er fulle. Enten er Amsterdam et meget populært sted (som det er)., eller så er det noe som skjer. Det er det siste alternativet som er riktig. Det hadde vært vist en konsert noen dager før. Vi kunne fått rom på et av de kristne stedene, men kveldsbønn og suppe frister ikke. Hovedårsaken til at vi stoppet i Amsterdam er som du kanskje har gjettet: Redlight District. Vi bestemmer oss for å ta steget opp på prislisten og finner oss et trivelig hotell litt i utkanten av sentrum. På vei rundt i byen for å lete etter overnatting passerte vi øldrikkerens mekka: Bryggeriet til Heinikken. På et lite skilt ble vi informert om at hver morgen mellom 05 og 06 var det drikk så mye øl du vil for 4 nederlandske penger. Nachspielet var sikret. Da vi ankommer hotellet blir vi godt mottatt av eieren. Det er en trivelig og koselig småhotell men noen få rom. Vi har på forhånd meldt vår ankomst og fått bekreftet rommet. Litt dyrt, men nå skulle vi unne oss litt komfort.

Etter å ha sjekket inn dumper vi bagasjen og rusler ut en tur. Vi har tidligere på dagen fått et godt overblikk av byen, da vi gikk fra sted til sted over hele byen på utkikk etter overnatting. Vi er dessuten ikke her for å se byen. Vi handler inn litt vin, for på kvelden skal vi sjekke utelivet og da spesielt det røde distriktet. Distriktet må oppleves, om ikke for å benytte seg av det men for å ha sett hvor absurd det hele er. Langs hver side av gatene på bakkenivå finner man små avluker på størrelse med soverom. De inneholdt følgende: en seng og en dame. Lyssettingen var selvfølgelig rød. Et stort vindu fungerte som dør ut mot gaten. For å lokke menn hit danset damen erotisk til sensuell musikk, vrikket litt på rumpen og blottet de to fordelene foran. Når mannen var villig åpnet damen vinduet og mannen fikk komme inn. Et par gardiner stengte ut nysgjerrige tilskuere og akten kunne begynne. Noen minutter senere ble gardinene trukket tilbake og mannen kom fornøyd ut. Litt rengjøring her og der og damen var tilbake i dansemodus igjen. Fascinerende!

09.07.00 kl 1100 - Amsterdam

Vi hadde kvelden før planlagt et tidsskjema som ville føre oss hjem på minimal tid. Tre uker med reising begynte å tære på både kreftene og tålmodigheten. Jeg hadde dessuten problemer med å sortere og skille alle inntrykkene. På grunn av alt dette hadde vi planlagt å ta et tog som gikk relativt tidlig. Men vi forsov oss og et kappløp mot tiden var i gang. Toget som vi skulle ha tatt i utgangspunktet ville fraktet oss til Oslo i løpet av morgendagen. I stedet måtte vi nå overnatte i København eller Göteborg. Vi betalte for rommet og ruslet oppover for å ordne med billetter. Det vi møtte var en sinnssyk lang kø og det var bare å vente. Vi hadde nummer 236 og tavla lyste opp 533. Vi kjøpte oss et blad, gikk opp på perrongen og tok tiden fatt. Etter et par timer gikk vi ned for å sjekke statusen på køen. Vi entret billettrommet og kikket opp på nummertavla: 239. NEEEEIIIII!!

Vi fikk etter hvert ordnet oss reservasjoner til København og slo oss uvillig til ro med det. Thomas var fremdeles ganske fyllesjuk på toget og stakk på do for å spy, eller drite som han sa. Vi skulle bytte tog i Duisburg og vi nærmet oss litt raskere enn vi hadde forutsett. Da Thomas satt på dass, rullet toget inn på stasjonen. Jeg fikk det ganske travelt med å laste av bagasjen og hente Thomas samtidig. Konduktørdama var meget sint over at vi hadde sinket toget hennes. Alle passasjerene som skulle videre fikk seg et show i alle fall. All bagasjen og Thomas ute på perrongen vinket vi toget farvel. Lykkelig over å ha kommet oss av i tide hører jeg Thomas rope bak meg: "Hvor er posen min?" Hvilken pose?", spør jeg. "Posen med billetter, pass og pengene!" Normalt hadde vi begge alt av verdisaker, billetter og pass hengene rundt halsen. Men på grunn av en glipp hadde Thomas alt dette liggende i en pose, som igjen lå under stolsete. Jeg hadde ikke fått med meg denne posen ut i alt stresset. Vi var strandet i Duisburg uten penger, Thomas sitt pass og billett - på en søndag.

09.07.00 ca kl 1400 - Duisburg

Vi sprang ned til togsentralen som ringte opp konduktørdama for oss. Heldigvis husket hun oss, som om det var noen bombe. Uhell i hell: hun kunne ikke finne posen vår.  5 minutter hadde gått og noen tyver hadde allerede vært på plass. Vi fikk togpersonalet til å gå igjennom toget på nytt da toget ankom bestemmelsesstedet uten resultat. Posen var og ble borte. Hva skulle vi nå gjøre?

Timer gikk og vi fikk ikke gjort en jævla ting. Vi la en plan om å være over her (som om vi hadde noe valg) til neste dag. Vi skulle ringe til det norske konsulatet og spørre om hjelp. Etter å ha tømt og sjekket sekken for n`te gang fant jeg frem til 300 norske og 100 danske kroner gjemt bort. Det var ennå et ørlite håp om å nå frem til Hamburg hvor det norske konsulatet lå. Alt vi trengte var en billett til Thomas. Men får å få den måtte vi ha tyske penger, så Thomas dro ut for å veksle. Men som sagt var det søndag, og ingen hoteller var villige til å veksle. Hvor jævlig skal Murphy egentlig være? Thomas sprang rundt i hele byen og fortalte alle som var villig til å lytte om vår sørgelige situasjon, og spurte samtlige om hjelp til veksling. Det var da hun dukket opp. En nydelig (situasjonen tatt i betraktning) italiensk dame som ikke skjønte mye engelsk. Thomas var villig til å ta imot 80 D-mark, men dama ville gi han 100 DM. De ble enige på 90 DM.

Rik på tyske penger fikk Thomas fikk kjøpt seg billett til Hamburg. Den kostet 88 DM. En skulle tro at den italienske dama visste billettprisen. Vi hadde 2 DM igjen som skulle gå til EC-tillegg for meg og mat til oss begge. Det viste seg at EC-tillegg ikke var nødvendig, og vi kjøpte oss 2 bokser cola og 2 flasker vann. Hamburg, here we come!

[Verdal] [Berlin] [Praha] [Budapest] [Wien] [Venezia] [Nice] [Paris] [Amsterdam] [Hamburg]

09.07.00 kl sen ettermiddag - Hamburg

Planen videre nå var å finne det tyske vandrehjemmet. Der skulle vi bli til neste morgen. Vi skulle så stikke innom det norske konsulatet for å ordne med midlertidig pass til Thomas, mens jeg skulle stikke innom en bank å få overført penger hjemmefra. En trivelig forbipasserende hjalp oss i riktig retning. Han fortalte oss dessuten hvor vi kunne finne den norske sjømannskirken. Vi håpet at vi kunne få låne et rom på vandrehjemmet og betale dagen etterpå. Det positive var at det var ledige rom. Men vi fikk ikke betale på kreditt. De var redde for at vi skulle stikke fra hele regningen, men vi bedyret at vi skulle betale for oss. Vi tilbød oss å legge igjen både passet og billetten min. Vi kunne legge igjen all bagasjen også. Vi skulle jo komme tilbake å betale likevel. Selv ikke da Thomas tilbød seg å bli igjen mens jeg dro for å fikse pass til han og penger til oss hjalp ikke. De måtte ha penger på forskudd. Tynget av dette dro vi derifra. Eneste mulighet var sjømannskirken. Tips: det tyske vandrehjemmet er ikke å anbefale.

Vel fremme ved sjømannskirken møtte vi på en sliten mann som sto på utsiden. Han ble tydeligvis nektet inngang, for uten at vi ønsket noe kontakt med han pratet han nesten hull i hodet på oss. Han kom med en sørgelig historie om at han ble kastet ut av skipet hans og fra rederiet. Etter en halv time med tragisk historie fra han ble vi da endelig kvitt han. Vi ringte på sjømannskirken og ble møtt av "Pastor Morten og hans disipler". Vi forklarte vår situasjon og fikk lov til å sove der i natt. Eller rettere sagt hos den finske sjømannskirken. Den norske har ikke sovemuligheter. Men fortvil ikke: den finske ligger vegg i vegg. Etter å ha pratet med de norske som jobbet der og de som var på besøk, og lest noen norske aviser gikk vi til sengs. Meget lettet over at situasjonen skulle ordne seg.

10.07.00 kl formiddag - Hamburg

Jeg våknet opp frisk og uthvilt Jeg tok en god lang dusj mens Thomas spiste frokost. Vi ruslet over til Morten. Han hadde alt ringt til konsulatet og forklart dem problemet. Mortens disipler tilbød seg å kjøre oss til konsulatet, men vi takket høflig nei. Thomas ordnet med midlertidig pass på konsulatet mens jeg dro oppover til Hamburger Sparkasse som er den banken som Sparebank 1 bruker som samarbeidspartner i Tyskland. Det tok litt tid før de skjønte hva jeg ville i banken men jeg tok et par telefoner opp til Sparebank 1 som forklarte meg hva jeg skulle gjøre. De sendte pengene nedover med en gang og pengene skulle være i Tyskland i løpet av 5 minutter. Så jeg ventet i fem minutter - ingen penger. Jeg ventet i tretti minutter - ingen penger. Jeg ventet i en time - ingen penger. Jeg ventet i to timer - endelig penger. Det tyske effektive byråkratiet er bare tull. Men med penger løste alt seg. Vi fikk betalt for passet til Thomas, senga og frokosten på den finske sjømannskirka og billetter hjem til Oslo. Dessuten ordnet vi oss med mat fra McDonald’s. Den deiligste colaen jeg har smakt på svært lenge. Sitat fra Thomas:" Nektar fra Gud!" Tips: Den norske sjømannskirken er verdt en tur innom selv om du ikke har problemer.

Turen derifra gikk med båt fra Puttgarten til Rødby i Danmark. Da vi ankom København var toget utrolig forsinket. Det var noe vi ikke hadde tid til. På grunn av forsinkelser hadde vi nå kun noen minutter før toget videre fra Göteborg skulle gå. Toget måtte på grunn av tekniske problemer vente enda lengre. Vi så for oss enda en overnatting før vi var hjemme. Heldigvis var det et annet tog, et lokaltog, som skulle til Göteborg. Over høytalerne ble dette opplyst og vi var ikke de eneste som skulle videre med tog fra Göteborg. Det ble tilnærmet kaos etter oppropet. Flere hundre mennesker som stormer bortover perrongen mot toget. Det kan nok sammenlignes med det store okseløpet i Pamplona, Spania. Vi kom oss alle sammen på toget før dørene smalt sammen. Toget ankom Gøteborg alt for sent, men de var varslet slik at toget videre ventet på oss. Men vi hadde ikke sett slutten ennå.

Ikke nok med at toget vårt til Oslo ventet på oss, men toget til Stockholm ventet også på sine passasjerer. De passasjerene var som du helt sikkert har gjettet på vårt tog. Over høytalerne ble det opplyst i hvilke spor de respektive togene sto i for å spare tid. Men i Göteborg hadde de i mellomtiden byttet plasseringen av vårt tog til Oslo med det som skulle til Stockholm. Dermed oppsto det et lite kaos i Göteborg også. De 200 som skulle til Oslo løp som gale mot toget som skulle til Stockholm og motsatt. Når disse 400 hundre menneske møtes på tilbakeveien blir det mye rot.

11.07.00 kl tidlig - Oslo

På grensa ble vi vekket opp av sniffende hunder fra tollerne. Vi ankom Oslo tidlig på dagen, men i god tid til å rekke dagtoget til Verdal. Etter flere dager med stress orket ingen av oss en ny åttetimers tur. Utenfor Oslo S lokket flybussen fryktelig og vi lot oss lede som hund etter mat. Ute på Gardermoen fikk vi ordnet oss med flybilletter til Trondheim. Vi måtte selvfølgelig avslutte turen som den begynte. Vi ankom Verdal stasjon på ettermiddagen den 11. juli 2000 kl 1506.

Det økonomiske aspektet ved turen tilsa at Thomas brukte ca 20 000 norske penger, mens jeg slapp unna med ca 17 lapper. Men fy fankern - det var absolutt verdt det. Jeg ville ikke byttet det for noen ting!